Fredrik Solvang slo i NRK-programmet Debatten 20.september fast: Over 60 rådmenn «har fått sparken» i løpet av en to års periode. Når det skjer slike sammenbrudd i det kommunale styrings- og ledelsesopplegget i 60 av ca. 430 kommuner, er det dramatisk. Trolig er turnover av toppledere i kommunene langt høyere enn samfunnet for øvrig.

Uklare forventninger til rådmannen

Mens Fredrik Solvang var mest opptatt av hvordan millionene ruller ut i sluttpakker til sparkede rådmenn, skal vi reflektere litt over det brokete landskapet kommunalt lederskap er. Rådmannen rekrutteres ofte på egenskaper som handlingskraft, tydelighet, beslutningsevne. Samtidig vet vi at samspillet mellom toppleder og styre er langt mer komplisert i en kommune enn i kommersielle bedrifter. I en bedrift er det et klarere skille mellom styre og lederskap, og lederskapet utøves først og fremst av topplederen.

Slik er det ikke i en kommune. Tvert imot er politikerrollen framstilt som en lederrolle som går langt ut over det å gjøre beslutninger i et kollegium -  kommunestyret. Den politiske lederrollen blir kombinert med «ombudsrollen» som handler om at politikerne er ombud for folk i kommunen overfor forvaltningen. Dette forsterker det individuelle preget på politikerrollen.

Styrerollen handler om å delta i den kollektive beslutningsprosessen i kommunestyre og kommunale utvalg. Ut fra hvor godt de fleste av oss trives i kommunen vår er dette et styresett med ubetinget suksess! I alle fall om vi ser på alternativene internasjonalt. Men hvis den individuelle leder- og ombudsrollen smitter over på rollen som styre for kommuneorganisasjonen, kan kommunen ha et problem.

Skille mellom å styre og lede organisasjonen

Ledelse er en individuell adferd. Som ledere fronter, argumenterer og beslutter vi som enkeltpersoner. Når KS i sitt folkevalgtprogram «Tillit» vektlegger den politiske lederrollen, er det først og fremst det å fronte og være i dialog med innbyggerne om samfunnsutviklingen lederrollen handler om. Dette forankres i partiene som politiske verksteder i samfunnet. I forhold til kommuneorganisasjonen opptrer politisk nivå som et kollektiv ved å gjøre vedtak som et styre. Å balansere disse rollene er ofte en vanskelig balanse!

Prosess for forventningsavklaring

Grunnprinsippet i kommuneloven er altså at politisk nivå styrer kommunen, og rådmannen (administrasjonssjefen) leder kommuneorganisasjonen. Samtidig er det ikke gitt noen oppskrift i kommuneloven om hvordan myndighet skal fordeles mellom politisk og administrativt nivå, ut over at det skal vedtas et delegeringsreglement en gang i hver kommunestyreperiode. Dette kom inn i kommuneloven i 2012 for å skape større klarhet i roller og beslutningsprosesser i kommunen. Fortsatt er det svært ujevnt hvordan kommunene utnytter denne muligheten for forventningsavklaring mellom politikk og administrasjon. En god og åpen prosess om delegeringsreglementet kunne trolig forhindret sammenbruddet i dialog og samspill som oppstår når rådmannen ikke lenger har tillit  og må gå.

Bygge et system for strategiske beslutninger

Norske kommuner gir tjenester for folk fra vugge til grav. De forvalter et lovverk og fagkompetanse på alle sektorer, og på et mer og mer avansert nivå. Kommuneloven slår fast at bare politiske organ kan ta prinsipielle beslutninger i en kommune. Men skillet mellom hva som er prinsipielle, og dermed politiske beslutninger, er langt fra klart. Prosessene for å avklare prinsipielle problemstillinger slik at enkeltsakene i størst mulig grad kan avgjøres nærmest brukerne av de kommunale tenestene, er viktige å få på plass for ikke å få forsinke/forstyrre de løpende beslutningene som må tas i kommunal drift. På toppen av dette gir nye digitale kommunikasjonsformer, og etablering av nettverk i samfunnet, uante muligheter for medvirkning og samhandling i de kommunale beslutningsprosessene.

Denne kompleksiteten krever at noen har ansvar for å bygge et overordnet system for strategiske beslutninger i en kommune. Oppgaven er å utrede, tilrettelegge, drøfte, gi alternativer, gi kunnskap, risiko-vurdere styringssystemene. Det er politisk  nivå som avgjør de strategiske valgene – men i et samspill med en grunnleggende kompetanse hos rådmannen.

I noen kommuner ser vi at politisk nivå holder rådmannen utenfor disse prosessene, i andre kommuner velger rådmannen å definere dette som utelukkende politiske prosesser. Men her må vi skille mellom det å utvikle et system – og det å gjøre de overordnede strategiske valgene. Det første er faglig – det andre er politisk.

Proaktiv uten å være politisk

Rådmannsrollen overlapper hele tiden de politiske prosessene og forutsetter en hårfin balanse mellom ydmykhet og tydelighet. Rådmannen må være proaktiv i forhold til å legge opp til gode beslutningsprosesser, uten å være politisk. Han eller hun må ta ansvar for å tilrettelegge styringssystem og beslutningsprosesser slik at det bygger tillit. Systemkompetansen og kommunikasjonskompetansen er derfor en kjernekompetanse for en rådmann.

Når 60 av 430 kommuner i en to-årsperiode sliter så mye med samspillet mellom poltikk og administrasjon at rådmannen må gå, tyder det på at det trengs en forventningsavklaring mellom partene før man inngår et slikt samarbeid. Videre forutsetter samarbeidet en kontinuerlig forventningsavklaring og styringsdialog som bygger tillit. Siden politisk nivå pr. definisjon er lekfolk i forhold til styringssystemet, er det rådmannen selv som må legge til rette for system og prosesser som skaper tillit. 

Et virkemiddel kommunen har for å avpasse samspillet mellom politikk og administrasjon er rulleringen av delegeringsreglementet. Slik får politisk nivå et reflektert forhold til sitt eget maktgrunnlag, og kommunen får beslutningsprosesser som påvirker effektiviteten i driftsorganisasjonen kraftig. Og rådmannen ...... overlever kanskje i rollen med litt mindre risiko og stress!